Morgentryne Deluxe Edition

Det er morgen, alarmen ringer og det er på tide å våkne. Du åpner øynene dine, og tenker hvorfor var det så tungt å våkne idag? Øynene skriker trøtthet, utslitthet og at de lengter etter mer søvn. Innerst inne tenker du at du helst kunne sluppet å våkne tidlig idag, men grunnet avtaler og andre avtaler, må du opp. Når øynene er så trøtte at du egentlig bare vil sove.. Hvorfor ikke bare sette på musikk som er energifull, og gir deg lysten til å våkne ordentlig? Før du setter på musikken, har du allerede lagd deg frokost og lagt merke til at du ikke ble noe mer våken av å få i deg mat, eller vitaminer.

Det innledende avsnittet er tanker, og rutiner jeg gjør hver eneste morgen. Kun for å våkne raskest mulig og med en positiv tanke da jeg går ut av hjemmet mitt. Selvsagt er dette situasjons betinget, likt som mye annet. Det aller viktigste er at dagen blir god, og at du gjør ditt beste gjennom hele dagen. Ingen kan ta fra deg det. Dersom noen skulle prøve seg på det, ikke la dem vinne.

I det du åpner øynene, kan det være flere millioner med innrykk som flyr deg forbi, uten at du legger merke til det. Eksempelvis tanker som hva skal jeg idag, skal jeg jobbe idag, har jeg en rolig dag eller blir den hektisk. I mens disse tankene svirrer rundt. Bruker du jo også flere krefter på å ikke tenke dem og våkne i en god tone. For å unngå disse million tankene, setter jeg på energifulle låter, som gir meg glede, motivasjon og inspirasjon til å fortsette dagen min, og utrolig nok møte dagen med positivitet.

I den forbindelse, ønsker jeg å legge ved en av sangene jeg ofte spiller av på morgenen for å gi meg selv motivasjons boost tidlig på morgenen. Denne gangen landet det på Todrik Hall – Nails, hair, hips, heels. Har du hørt denne sangen før? Om du sitter å vrir deg til tanken, hvorfor jeg synes det har vært tyngre å våkne tidlig idag, enn sist uke. Vil det komme et innlegg fortløpende som forklarer dette. Følg med for dette innlegget ut mot kvelden idag. I mellom tiden, følg med på christerandre @ snapchat eller instagram for andre oppdateringer.

Håper dere har hatt en lettere morgenkvist enn jeg selv hadde idag. Faktisk nå tredje dagen på rad.

Hektisk hverdag

Sist uke hadde jeg blitt inspirert til å skrive et innlegg angående ukens avtaler, og hvordan en uke i mitt liv så ut. Jeg fant ingen tid i agendaen min, for å faktisk gjøre dette. Håper denne uken ser litt annerledes ut. Misforstå meg rett, jeg takler hektisk timeplan, men innimellom er det deilig å kunne ha avslappende og rolige dager. Hvis du nå lurer på hvordan en dag i min hverdag ser ut. I den forbindelse, kan jeg komme med et glimt ifra torsdag forrige uke:

  • Morgenbønn
  • Jobbintervju
  • Studering
  • Musikkterapi
  • Jobbintervju
  • Studering
  • Frivilligarbeid i en kafé

Ettersom dette er oversikten over torsdagen, kan dere tenke dere til at de andre dagene var tilsvarende. Personlig, liker jeg slike dager og uker. Har jeg rolige uker mister jeg motivasjonen til å faktisk være produktiv. Jeg ville da fort endt opp med å prokrastinere til det uendelige.

Fotografert av Roy Erik Brynjulfsen. Facebook page: https://www.facebook.com/inthelightofnight/

Ettersom vi fremdeles er i begynnelsen av uken. Ser uken min mer eller mindre åpen ut i timeplanen min, sett bort i fra faste avtaler. Eksempelvis fysioterapi, musikkterapi og møte med en jobbspesialist. Foruten disse avtalene, er som sagt timeplanen min relativt løs, i forhold til forrige uke. Da var det kjør fra morgenkvisten til sent på kvelden. Siden jeg denne uken har en mer fleksibel timeplan, da har jeg mer tid til å fokusere på studier og andre prosjekter jeg holder på med. Dersom fler av prosjektene mine leder til noe, vil jeg komme med informasjon til dere angående dem. I den forbindelse kan jeg fortelle dere at de er spennende, og absolutt innholdsrike.

Helt til slutt, vil jeg komme med en oppdatering angående mini serien jeg holder på med fortiden. Det arbeides flittig med del tre. Forberedelsene for innlegget er ferdig, men jeg får ikke publisert det ennå. Dette skyldes at jeg faktisk ikke har alt av informasjon til å kunne gjøre det. Dersom du venter på del tre, hold ut. Det kommer. Frem til da, får dere lese andre spennende innlegg.

Ønsker alle sammen en fin tirsdagsmorgen!

Helt dilla på Popsockets

Reklame | Popsockets + rabattkode + link

De siste årene, har @PopSocketsNO laget en utrolig artig greie. Slik at det skal bli enklere å holde telefonen når du tar bilder eller skal skrive en SMS! Jeg har fått helt dilla på disse.

Link til nettsiden deres: www.popsockets.no

Popsockets driver å relanseres og i den forbindelse har jeg min helt egen rabattkode. Bruker du koden POP28 får du 20% rabatt på bestillingen din.  #PopSocketsNO #POP-ingRelaunch.

 

Ha en fin søndag videre.

Avslappende dager på Sørenga

#sommer #solbrent #minner

Fra sist jeg kan huske, har jeg alltids vært glad i å være på stranda og bade. Men under oppveksten min, har jeg opplevd mye, som har gjort at jeg har trivdes mindre og mindre på stranda eller å generelt bade i det offentlige. Det er derfor det er utrolig hyggelig å ha et nettverk av venner og bekjente rundt seg, som gir meg en liten dytt for å lære å elske kroppen min slik den er nå. Misforstå meg rett, jeg er komfortabel i den, men det er samfunnet der ute jeg er redd for. Hva er det dere tenker nå? Hvorfor har den personen bryst og ansiktshår? At dere tenker slike spørsmål.

I fjor sommer da det var uutholdelig varmt ute, badet jeg kun en gang igjennom den tiden. Hvordan jeg klarte det, aner jeg ikke. Viljestyrken og staheten min tok over. Dette halvåret har jeg stresset meg igjennom utdanning, jobb og skole, samt mye på privaten også. Men slik har de siste tre årene vært. Det har ikke vært før enn de siste ukene, at jeg har kunnet verdsette det å ha fri og slappe av.

Det var ikke før en at en romkamerat flyttet inn i kollektivet, for omlag seks måneder siden. Hvor plutselig mye endret seg. Etter vedkommende kom inn i bofellesskapet, har vi dannet vår egen lille familie. Noe som er ubeskrivelig koselig. Å vite at du har en der du bor, hvor du kan få ut litt frustrasjon og tristhet til. Det er helt prima! Vi har begge jobbet og stresset mye den siste tiden, og vært syke og pjuske om hverandre. Det å få muligheten til å kunne gjøre noe hyggelig i sommervarmen var helmaks. Det føltes riktig og absolutt det beste tidspunktet til å gjøre det.

Du har lenge villet dra ut å bade, svømme og bare chille på stranda eller ved en av sjøbadene i Oslo. Nå i helgen dro vi ut til Sørenga, to dager på rad og hadde det himmelsk. Vi hadde det såpass himmelsk at jeg ble grillet av solen, hvorav vi i ettertid har ledd av det på en komisk måte. For de områdene jeg ble grillet på, er humoristiske. Tiltross for at å bli solbrent, kan svi inni mellom. Etter disse dagene på Sørenga, har du fått opp interessen min for bading / svømming igjen. Regner med det blir mer av dette, etter noen dager i karantene fra solen.

I noen dager nå, har vi snakket om hvor deilig det ville vært å sitte ute på kvelden å spise rekesmørbrød og drikke noe form for alkoholholdig drikke. Etter en tid på med bading og soling, viste vi at vi ikke orket å styre på med noe matlagning med en gang, du ville ha sjokolademelk fra butikken. Når vi omsider kom til butikken, ente vi faktisk opp med å kjøpe inn ingrediensene til rekesmørbrød + alkohol hyggestund. Da vi hadde kommet oss hjem, satte vi matvarene til tining i solvarmen, og ente opp med å få hyggestunden vi hadde snakket om en stund allerede.

Innkjøpet bestod av frosne reker og frosne krabbeklør. Det var litt kludder med disse krabbe klørne, men vi fikk til å spise noe av dem. Rekene forsvant fort. Rekesmørbrød er himmelsk og hyggestunden med deg var prima! Ser for meg at noe lignende vil skje mer fremover også. Du er god og jeg digger deg roomie!

Når klokken hadde slagen legge tid, var det dags for å smøre på seg aftersun etter noen timer i solen. Når jeg var ute av dusjen, litt tidligere på kvelden, innså jeg plutselig hvor grillet jeg hadde blitt av solen. Og bare for å legge ved et humoristisk bilde av de to siste dagene. Samt som bevis på at jeg har vært i solen og gått inn for å bli brun.

Minner alle sammen på å huske å smøre seg med solkrem. Jo oftere du gjør det, unngår du å bli grillet av solen.

Jeg er norsk, men oppvokst som tospråklig del 2.

Før jeg fortsetter med del to av mini serien, jeg begynte på den 25.03.2019. Vil jeg begynne dette innlegget med et referanse punkt, fra forrige innlegg. Del 1 finner du her: HER

Ettermiddagen, fredagen 15. mars, fikk jeg ennå en ny beskjed angående bestemor sin situasjon. Denne beskjeden gjorde meg rar. Jeg viste faktisk ikke hvordan jeg skulle være, eller hva jeg skulle gjøre. Var rett og slett rar, trist og paff. Beskjeden denne gangen var: (…) hun er død. Høflig som jeg er, sendte jeg selvsagt kondolerer tilbake igjen. Selvom jeg gjorde det, var tankene mine et helt annet sted. Jeg er innforstått med at moren min har det tyngre enn meg, hvert fall min eldste halvbror. Til tross for at de har det vanskelig. Spør jeg meg selv, hvorfor har jeg det vanskelig, angående dette her.

I forbindelse med meldingen, jeg mottok 15. mars. Da fikk jeg en relativ god tid på meg, til å finne mine følelser angående situasjonen. Tiden jeg fikk, var omlag to uker. Mitt oppi det hele, fikk jeg en sykdom som selvsagt var uheldig, men ikke noe jeg fikk gjort noe med enn å la den gå sin gang. Sett bort i fra sykdommen, var jeg i en underlig mental tilstedeværelse. Det tok ikke lange tiden, før det tikket inn en ny melding, onsdagen 20.mars (…) Begravelsen er. For det å miste et familiemedlem er ubeskrivelig trist, og vi mennesker har forskjellige måter å sørge på. I mitt tilfelle snurret og spant det tanker. “Vil dette være bra for meg?” og “Har jeg en plass her?” Disse tankene og følelsene var angående begravelsen, til min døde bestemor.

Fotograf: Kjersti Botnedal

Etter flere diskusjoner og samtaler med nære bekjente. Kom jeg til en avgjørelse om å dra i begravelsen, til tross for at jeg følte meg underlig i hele situasjonen. Brått da selve seremonien begynte, følte jeg meg ikke fjern lengre. For det var både fint og riktig å høre om bestemoren min sitt liv. Først som sist, var det godt å høre om hennes liv. Noe som gjenspeiler seg i mitt nåværende ståsted i livet. For dere som kjenner til meg, men ikke forstår eller henger med i dansen om min familiesituasjon, skal jeg være ærlig, henger ikke jeg så godt med heller. Da en gudstjeneste er over, så er det som oftest kirkekaffe eller en minnestund med snitter og noe å drikke på, rett etterpå. Dette deltok jeg også på, for det var en gylden mulighet til å bli kjent med familien min, i bunn og grunn.

Da minnestunden foregikk, var det mange der jeg ikke visste hvem var, men herregud så mange som visste hvem jeg var. Der og da i den stunden, følte jeg meg som en “A kjendis deluxe edition.” Denne følelsen varte kun i to hele timer. Det var både gøy og interessant, men også slitsomt i lengden. Minnet mitt tilsier at jeg snakket med slektninger som bor i Danmark og familien min, har en kronglete sti inn i Tandberg slekten også. Selvsagt pratet vi søsknene som var der sammen. Denne samtalen var den første, jeg følte meg ordentlig med på. For nå var jeg blitt voksen nokk for dem andre også. Jeg er yngst av en søsken flokk på seks. Hva alle søsknene mine heter vet jeg, samt jeg vet brød smuler om resten av situasjonen, om hvorfor vi faktisk ble adskilt, og resten av min viten om min biologiske familie, er på størrelse som brødsmuler.

Tiden som har gått fra begravelsen, frem til i skrivende stund. Har jeg fremdeles den underliggende følelsen “hvem er jeg og hvor kommer jeg, egentlig fra?” Trolig er dette følelser og spørsmål jeg aldri vil få svar på. Det er i orden, men det å ha vokst opp med de spørsmålene underbevisst. Tærer veldig mye på energien og kapasiteten, et enkelt menneske kan sitte med. Det bakenforliggende til de spørsmålene, er kompliserte mørke spørsmål. For det er tydeligvis noe, som ingen ønsker å gå inn på. Personlig føler jeg at familien burde få vite om situasjonen. Slik at de en gang for alle, kan få en god endelse på hele situasjonen. I den forbindelse, vil det forhåpentligvis bli enklere å kunne ta opp tråden og muligens danne nye bekjentskap.

Til min forsvarelse er jeg yngst. Det jeg har fått høre til nå, er på størrelse med brødsmuler. Hensikten bak det er relativ god, men alikevell trist. Jeg ønsker jo å vite hva som er grunnlaget, for at barnevernet kom inn i bildet, til å begynne med. For å kunne få denne informasjonen, finnes det to muligheter. Den ene er å høre det gjennom familiemedlemmer, dersom de ønsker og klarer å fortelle meg om det. Den andre er å oppsøke barnevernet. I skrivende stund, kjennes begge deler ut som energi-tappende. Jeg har tatt en avgjørelse angående de valgmulighetene, men er ennå ikke klar for å gå offentlig ut med det.

 

Fotograf: Maja Celiné

Avslutningsvis, har jeg hatt en grei oppvekst, frem til tiden som ung voksen / tidlig voksen livs perioden min begynte. Det er ikke noe jeg får gjort med nå, sett borti fra å møte den kommende tiden med åpenhet, ærlighet og et bredt smil om munnen. Livet er en berg og dalbane, som da går opp og ned i tider og utide. Selvom oppveksten min har vært turbulent, så har jeg fått gjort ufattelig mye, samt oppnådd fler av mine drømmer og mål i livet. I skrivende stund, arbeider jeg med å nå mitt neste mål. Den utfordringen er kraftigere å nå, men det hindrer meg ikke i å stå på og holde løpet ut, til tross for utfordringene som dukker opp. Med dette sagt, ønsker jeg dere en fin dag og at dere nyter den fullt ut.

Følg med for siste innlegg i denne miniserien om min oppvekst og familie situasjon. Det siste innlegget, vil få frem svar til flere av punktene jeg har skrevet om og tatt opp i form av spørsmål.

Jeg er norsk, men oppvokst som tospråklig del 1.

For hver gang jeg skal begynne å skrive på et innlegg, går jeg igjennom en rekke tanke kjør. “Hvordan burde jeg starte setningen med. Hvilken åpning fungerer best.” Slik sitter jeg i forkant av hvert blogginnlegg jeg har lyst til å skrive. Etterhvert dukker det opp et ord og da får jeg satt igang. Det er en deilig følelse!

Over helgen har jeg sittet med en følelse inni meg, det er vanskelig å finne ord på å beskrive. Først trodde jeg denne følelsen kom fra fredagens tur ut på byen, med noe innabords. Det kjennes ut som at det ikke er tilfellet, men heller ikke at dagene er tunge grunnet min sosioøkonomiske situasjon fortiden. Jeg jobber hardt for å bedre den. Dog er det enkelte ting, som stritter i mot den veien jeg ønsker å ferdes på..

Til de av dere som har fulgt meg gjennom flere år, via ulike blogg-adresser. Er det stor sannsynlighet for at dere har lest et eldre innlegg som handler om min familiesituasjon. Da det første innlegget ble skrevet, var jeg i en yngre alder og viste ikke så mye om situasjonen, ei gjør jeg det nå heller! Jeg kan i hvert fall si at, kunnskapen min angående situasjonen, er rikere, men ikke godt informert. Det å finne ut om hele situasjonen, er jeg faktisk usikker om jeg vil. Spørsmålet om hvor kommer jeg fra, stilles ikke like mye nå, som tidligere.

I forbindelse med familiesituasjonen min, har jeg å tenkt på en følelse og et spørsmål, helt siden romjulen 2018. Romjulen i fjor, våknet jeg opp til en beskjed, jeg ikke viste hvordan jeg skulle håndtere. Beskjeden jeg fikk, handlet om at den eneste jeg vet om at er bestemoren min i den biologiske familien min, måtte flyttes fra sykehjem til noe i retningen av hospice. Grunnet den beskjeden, havnet jeg i panikk modus. Der og da måtte jeg lytte til følelsen: dette er viktig, det er en del av meg også, tro det eller ei. Selvom jeg ikke har brukt noe verktøy tidligere, for å prosessere slike situasjoner.

Som følge av hendelsen i desember 2018, dukket det opp ennå en beskjed angående min bestemor. Den beskjeden fikk jeg på kvelden torsdagen, 14. mars. Beskjeden var som følgende: da er din bestemor døende(…) Detaljene ønsker jeg ikke å gå inn på, siden jeg faktisk ikke sitter med all info, bortsett fra hovedårsaken. Etter å mottatt den beskjeden, viste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere. For hadde allerede fått inntrykket om at hun var døende. Det var hvert fall det inntrykket jeg satt igjen med, etter beskjeden som kom i desember 2018.

Ettermiddagen, fredagen 15. mars, fikk jeg ennå en ny beskjed angående bestemor sin situasjon. Denne beskjeden gjorde meg rar. Jeg viste faktisk ikke hvordan jeg skulle være, eller hva jeg skulle gjøre. Var rett og slett rar, trist og paff. Beskjeden denne gangen var: (…) hun er død. Høflig som jeg er, sendte jeg selvsagt kondolerer tilbake igjen. Selvom jeg gjorde det, var tankene mine et helt annet sted. Jeg er innforstått med at moren min har det tyngre enn meg, hvert fall min eldste halvbror. Til tross for at de har det vanskelig. Spør jeg meg selv, hvorfor har jeg det vanskelig, angående dette her.

Bestemoren min, som jeg kan huske selv. Har jeg bare sett henne to ganger i mitt liv. Den ene gangen var til min konfirmasjon i 2006 og min eldste søster sitt bryllup i 2012. Er det relasjon nok til å være lei seg, trist og sørge over henne? Jeg føler ikke det, men mulig det er godt nok grunnlag. De siste dagene har jeg vært molefonken, tankefull over livet på generelt basis og fremtiden. I forbindelse med de følelsene, skulle jeg gjerne ønsket at jeg hadde den “ene” i livet jeg kunne betro alle følelsene mine til. Håper denne “ene” finner frem til meg en eller annen gang.

Jeg fikk jo nyheten om at hun var død, fredagen som var. Det var også den dagen jeg var ute på byen og drakk. Da det er omlag 5 år siden sist jeg var ordentlig ute på byen, så ble jeg ganske shitfaced(men det var gøy!) Her må jeg rette en takk til en av de jeg bor i kollektiv med. You are the best! Denne følelsen hadde jeg også på visningen, du dro på. Jeg snakket allerede da høyt og godt om deg etter visningen, til nære venner av meg.

Dette bildet tilhører fotoprosjektet, Hjørnet på Oslo S. Bildet har fått navnet Enhjørningen og er tatt av Kjersti Botnedal og modellen er Christer André Gudmundsdottir.

Regner med at flere av dere, ikke henger helt med i svingene når jeg sier: bestemoren i den biologiske familien min. Jeg er født i Norge, men oppvokst som tospråklig. For å gå innom et tema, som jeg også har nevnt i et foregående blogginnlegg. Det er nemlig adopsjon. Da jeg var omlag 6 måneder, hvis ikke mindre. Ble jeg plassert i et fosterhjem. Jeg ble plassert i et fosterhjem, hos et islandsk ektepar. Her bodde jeg i et fosterhjem frem til åtte årsalderen, hvor de endelig fikk lov til å adoptere meg. Den formelle prosessen rundt hele fosterhjem / adopsjons situasjonen min, vet jeg dessverre lite om. Hvis vi ser for oss en rund kake, så rommer den informasjonen jeg vet. Et kakestykke! Det er lite, i mine øyne.

Når jeg først nevner dette her, må jeg si at jeg føler meg privilegert når noen tror jeg er opprinnelig islandsk. Island er et fint land og jeg er stolt av å ha familie der. Uavhengig familiesituasjon.. Følelsen av å være privilegert, forsvinner brått. Da jeg får spørsmål som: hva jobber moren og faren din med? De fleste ganger, svarer jeg ikke. Men da jeg gjør det, svarer jeg oftest: Hvem av dem? Jeg er innforstått med at, de som spør, mener godt. De vet bare ikke hva som foregår i mine tanker i det sekunder de stiller spørsmålet. Samtale emner som familie og foreldre, er noe jeg unngår bestandig, om jeg kan.

Avslutningsvis, vil jeg trekke frem momentene i innlegget. Jeg er født i Norge, har vært barnevernsbarn, vært et fosterbarn, er nå adoptivbarn, oppvokst som tospråklig. Med andre ord: jeg har to familier, en biologisk og en adoptiv. Helt til slutt, familiesituasjonen min er komplisert og et underbevisst sårt tema for meg.

Sykdom og prosjekter

De siste 9 dagene har jeg vært syk, men er endelig på bedringens vei og har derfor energi til å gjøre mer, enn jeg har gjort de siste dagene. Derfor bestemte jeg meg for å dra en tur innom legevakten og undersøke hvordan syk jeg har vært de siste dagene. For på det tidspunktet hadde jeg noen få symptomer av bihulebetennelse, men er veldig deilig å høre at det ikke er tilfellet. Fikk høre at jeg har en kraftig influensa og at det ikke er smittsomt lengre, men at sykdommen rett og slett må bruke tiden til å bli bedre og frisk på. Derfor er noen dager tyngre enn andre, men i det hele, er det overkommelig. Det tar bare lengre tid på å gjøre tyngre arbeid.

Rett før jeg skulle dra fra legevakten, fikk jeg utskrevet en resept på en medisin som er slimhinne løsende, og jeg har nå tatt den medisinen to ganger og jeg elsker den! Legen sa til og med at jeg kom til å like den svert godt. Dette er en medisin med en komplisert navn å skrive eller å uttale, derfor har jeg kommet på en lur huske regle, for å lære det utenatt. Medisinen har ordlyden til navnet på en Pokémon, nemlig Rhydon, noe som er festlig. Haha! Når jeg endelig var på tur hjem fra legevakten, fikk jeg en veldig hyggelig melding. For det var det siste jeg forventet meg! Jeg fikk nemlig en forespørsel om jeg hadde lyst til å stille opp i en skoleoppgave, jeg sa selvsagt ja. Poenget her, er at det i mine øyne, er en ettertraktet modell, blogger og fotograf, som spurte meg.

Fotograf Linda Bournane Engelberth​ fra VII Photo Agency. Instagram: https://www.instagram.com/lindabournane/ Nettside: https://www.lindabournane.com


Tidligere da jeg skrev mer aktivt blogginnlegg, var dette en blogg jeg bestandig leste og fulgte med på og holdt meg oppdatert. Gjør det den dag idag, og kjente meg beæret for å bli spurt om å stille opp. Ettersom jeg kommer til å fortelle en hel mye om meg selv, mer enn tidligere til vedkommende. Var jeg helt i ekstase da jeg kom hjem, men jeg tar jo dette profesjonelt, og uansett kjendisstatus, er vi alle først og fremst mennesker som skal bli sett på med lik linje.  

Om jeg ikke husker feil, er det omlag to år siden jeg helt ut av det blå, ble spurt om å stille opp i et skoleprosjekt, som i senere tid har utviklet seg til å bli en del prosjekter. Jeg synes det er overveldende, at ulike fotografer spør meg. Enten ved at de har sett tidligere bilder fotografer har tatt av meg, eller spør meg dirkete på grunn lag av at jeg har en sterk historie å fortelle. Det å få den historien fortalt gjennom forskjellige artister og kreative øyner, er kult!

Det å skrive blogginnlegg er terapeutisk for meg, for det er en måte å få delt tanker og følelser, en vanligvis ikke ville pratet med så mange om ellers. I hvert fall, det jeg plutselig la merke til er at tiden begynner å løpe fra meg. Jeg må fortsette å gjøre meg klar til senere idag, men før det skal jeg rekke å gjøre litt skolearbeid og på et møte/samtale jeg bestilte tidlig i januar. Det blir å stelle seg for å gå ut døren, finne en kafé å sitte på til møtet begynner og deretter fortsetter timeplanen min ut mot en fotoshoot jeg grugleder meg til, for alle fotografer ser kreativitet ulikt. Dette blir spennende.

Håper dere får en hyggelig dag og fin dag!

Blådager og vennskap

Alle dager begynner med rutiner som er sagt at er vanlig folkeskikk og hyggelig å gjøre, for det skal bringe glede til vedkommende det blir gjort for. Rutinene jeg har i tankene er ordene som god morgen og ha en fin dag. Jeg er innforstått med baktankene rundt dem og hvorfor de blir sagt om morgenen. Da det er sagt, er det i mange tilfeller at å høre slike ord gjør vondt verre i flere situasjoner, selvom tanken var god der og da i det lille sekundet det tok, å si god morgen og ha en fin dag. Hvorfor velger så mange å si det?

Personlig, synes jeg det heller er lurt å se an situasjonen, for det kan godt tenkes at det ikke er passende å si det. Da ville jeg heller undersøkt om det hadde vært mulig å si noe annet i stedet for, eller bare smile å anerkjenne vedkommendes eksistens for den dagen. Derimot om det faktisk er viktig, for deg å motta denne gleden om morgenen, vent heller til at vedkommende du ønsker å si det til, forteller det til deg først. For da kan responsen du får tilbake være mye sterkere og hyggeligere enn du kunne forventet deg.

Foto: Kjersti Botnedal // Modell: Christer André

 

De siste årene har jeg fått høre flere slike ord i ulike sammenhenger og situasjoner, men de ser fremdeles ut til å irritere meg like stort den dag i dag, som første gang jeg hørte dem. Hvorfor jeg blir irritert av dem, det er et spørsmål kun jeg kan finne svaret på. Jeg er fullstendig klar over at jeg har flere verktøy jeg kan bruke og et stort nettverk av familie, venner og bekjente jeg kan søke etter hjelp hos. Nettverket mitt vet jeg jo hvem og hva er for noe, siden det er jeg som har brukt mye tid og krefter på å skape og utfolde det, til det det er idag. Det er jeg veldig takknemlig for. Hvis det hadde ikke vært for nettverket mitt, vet jeg ærlig ikke hvor jeg ville vært idag eller hva jeg hadde holdt på med i livet mitt.

I flere år av skolegangen min, har jeg blitt ertet, mobbet, trakassert og diskriminert. Dette er opplevelser og erfaringer jeg har snudd om til positive egenskaper, som har vært med på å skape meg som det mennesket jeg er i dag. Den dag idag, opplever jeg fremdeles urettferdig forskjellsbehandling, men jeg møter samtidig også mye støtte og styrke i fra nettverket jeg har rundt meg. Det er veldig deilig og godt å se det, men igjen så hjelper ikke det på følelsen av å ikke mestre noe som helst og føle seg ubrukelig i livet sitt. Tiltross for at jeg jobber og står på og sliter meg ut hver dag, for å få endene til å møtes.

Foto: Roy Erik Brynjulfsen // Modell: Christer André. Klikk på bildet for å komme til facebook pagen til fotografen.

Misforstå meg rett altså, jeg er veldig klar over at jeg ikke har et dårlig liv og at alt i livet mitt ikke er vanskelig. Derimot er det vanskelig å kunne se og føle det som gir deg livsglede, når flere ting rundt deg faller fra hverandre og du må bruke tid, energi og krefter på å få det i orden, når du allerede ikke har overskuddet til det. Med tanke på det, er det veldig forståelig at en er utslitt og ikke har energi til noe som helst. Enkelte dager er greiere enn andre og jeg får gjort ting. Nå skal jeg ikke sette en diagnose på meg selv, men det hadde vært veldig greit å finne ut om jeg faktisk er syk i en eller annen form, for jeg er veldig lei av å føle meg lettere nedstemt.

Jeg er for oppegående til å kunne prøve medisiner, det er jo godt å vite, men det hadde vært greit å vite om det faktisk var noe jeg kunne gjøre, for å lette på humøret mitt og føle glede av det, som tidligere har gitt meg glede. For noen år tilbake, tok jeg faktisk et stort tak i det, i håp om at det skulle bli bedre, men det har gjort det verre den siste tiden. Det er veldig tidkrevende å arbeide med det hver dag, for å finne ut av hva som faktisk er vanskelig og hva jeg egentlig bekymrer meg over.

Foto: Roy Erik Brynjulfsen // Modell: Christer André. Klikk på bildet for å komme til facebook pagen til fotografen.

Jeg vet det er en del som ser opp til meg og synes jeg er sterk som står såpass frem om hvem jeg er i ulike medier. Det å høre det, gir meg en utrolig god følelse av at det jeg gjør er viktig og riktig av meg å holde på med. Men det jeg ikke hadde fått høre tidligere, det er at bloggen min, det jeg skriver og deler av meg selv. Har vært til hjelp for noen og gitt dem styrke til å håndtere sin hverdag og utfordringer. Det er faktisk hovedgrunnen til at jeg har begynt å skrive mer aktivt enn jeg har gjort på en stund nå. Jeg liker å skrive, men det er slitsomt å planlegge og strukturere når enn faktisk skal blogge. Derfor gjør jeg det mindre, men jeg kommer definitivt til å gjøre det litt hyppigere fremover. Både med tanke på at jeg skal studere og ta opp fag, for å fullføre vitnemålet mitt, men også for det å skrive og få utløp for følelsene mine kreativt er veldig hjelpsomt. Det var en tid jeg faktisk så på bloggen min som terapeutisk. Gleder meg faktisk til å dele og fortelle om ulike prosjekter jeg har gjort og hva jeg fremdeles holder på med.

I hvert fall, går det bra med meg og jeg tar hver dag som den kommer og utfordrer meg selv, til å gjøre ting som gir meg glede. Det er derfor veldig koselig å ha ordentlige gode venner i livet sitt. Som faktisk sier: Christer André, nå må du ta å slappe av! Vedkommende som faktisk sa det til meg, er en person jeg er ubeskrivelig glad til og jeg hadde gjort alt jeg kunne, for at vedkommende skal ha det like greit og godt i sitt liv også. Vi er en dum og dummere duo, eller som jeg liker å si #theunicornpower. Denne personen gav meg en utrolig personlig og omtenksom julegave i fjor. Det var rett og slett en gave som var: Christer André – slappe av boks! Utrolig nok, jeg fikk den og jeg kunne selv velge innholdet i den boksen! Det var mega kos, gaven varte meg til og med i 2 måneder, hvor herlig var ikke det!

Foto: Roy Erik Brynjulfsen // Modell: Christer André.

 

En ting jeg vet med sikkerhet, er at jeg ikke liker denne funken jeg har vært i de to siste månedene, desember og januar. Det er slitsomt og tapper all energien min og kostholdet mitt er ikke til å skryte av heller. Jeg håper inderlig at dette blir endret fortløpende. Nei nå, må jeg egentlig fortsette å spise frokosten min og stelle meg for dagens ærender, for jeg har en del ting jeg må få unnagjort i dag To møter på morgenen og faktisk studere. Jeg må bare sette i gang med det og ta hver dag som kommer etter det og se hva tiden bringer tiden fremover.

Back to school

Dette året her satte jeg endelig inn vinnerviljen og skal tilbake til skolebenken, for å fullføre videregående skole en gang for alle. Motivasjonen har vært 100% i flere år nå og da jeg endelig fikk en liten tid til kunne avgjøre hvordan 2019 skulle se ut for meg, satte jeg inn kulestøtet og søkte opp fagene jeg skal ta i år. Både gruer og gleder meg til å gå tilbake til skolen, men jeg har vist med meg selv at det å studere er noe jeg har lyst til. Både vinnerviljen og motivasjonen er der. Det er noen få ting som gjenstår av forberedelser og jeg håper selvsagt at det går i land innen skolen begynner.


(Bildet er hentet fra Google.)

Det blir spennende å se hvordan dette fungerer i kombinasjon av jobb og andre fritidssysler. De siste årene har jeg hatt flere prosjekter gående samtidig, så det å skulle kombinere skole, jobb og frivillig arbeid er noe jeg har kapasitet til å kombinere, jeg må bare foreta de rette kombinasjonene og valgene.

Hvilke fag jeg skal ta, kommer jeg tilbake til, når skolen begynner. Det er ikke mange dagene til, nervene kommer fortere enn jeg trodde, men det skal være i den skjønneste orden og pulsen er fremdeles lav. Det er noe som kommer godt med, for da slipper en å stresse. Stress kommer aldri godt med.

Oslo tur, andre juledag

Likt som i fjor, reiste jeg hjem til foreldrene mine til julen. Til tross for at det til tider kan være veldig slitsomt av personlige årsaker, er det hyggelig og koselig, med faste tradisjoner. Jeg synes hvert fall det, å det å ha muligheten til å reise hjem til julen er en tradisjon jeg vil holde vedlike i flere år fremover. Så lenge jeg kan huske, har 1.juledag alltid vært den samme fra år til år, eneste som er annerledes er lokasjonen for julemiddagen. I år foregikk den i Oslo, neste år igjen, vil den være hjemme hos mine foreldre også byttes det på igjen til neste år. Det er hyggelig, men ikke alltid like enkelt å følge med på hvor det skal være fra år til år. Til nå, føler jeg meg relativt trygg på hvor det skal være.I og med at julaften og 1.juledag har faste tradisjoner, prøvde jeg i år å lage min egen tradisjon for andre juledag. Etter hvordan dagen utfoldet seg, vil jeg si det ble vellykket forsøk. Planen for dagen var å møte to gode bekjentskaper av meg. Først møtte jeg en av dem i Sandvika, hvor vi gikk rundt i Oslo med håp å finne en åpen restaurant. Vi gjorde det og endte opp på Jaipur. Det var en hyggelig og koselig sted å være på. Dit skal jeg tilbake igjen for å spise. Men i hvert fall. Vi satt nå der og pratet sammen. Snakket om det meste. Fra hva som har skjedd siden vi møttes i sommer, til nå. Etter hvert vendte vi snuten hjemover til hvor jeg bor i Oslo. Jeg skulle nemlig legge ifra meg en sekk, jeg hadde tatt med hjem til foreldrene mine.  Da det var gjort, dro vi bortover mot Nationaltheatret hvor jeg skulle møte en felles bekjent. Jeg og betjenten vi møtte på hadde nemlig avtalt å dra på kino andre juledag og se på Aquaman.


(Bildet er hentet i fra Google.)

Fra å være en duo som skulle på kino, ente vi opp med å bli en tress. En fabelaktig avgjørelse. Stor koste meg på kino i lag med de to, og det er absolutt personer jeg skal dra på kino med i fremtiden. Håper dere hadde en like fin og hyggelig andre juledag. Hvis du var som meg og tenkte Aquaman vil jeg se, er det en film jeg absolutt anbefaler dere å se. Ikke bare på grunn av Jason Mamoa, er med i filmen. Men grunnet historien, handlingen og fortellingen filmen tar for seg. Jeg kommer med et eget innlegg om selve filmen og mine tanker vedrørende den. Følg med de kommende dagene etter det innlegget!

Med det sagt, ønsker jeg dere en god romjul og et godt nyttår!