Geitebukk og jobbsituasjon

I løpet av uken, har jeg skrevet innlegg som forteller litt om hva jeg har bedrevet året 2019 frem til nå med. I mellom linjene har det kommet frem at jeg mot høsten skal ta en eksamen, at det er flere spennende prosjekter som pågår og om jobbmulighet året 2020. Men dette sier ikke noe om hva som skjer bak kulissene, og hva jeg egentlig sjonglerer hverdagen min med.

Fotograf Roy Erik Brynjulfsen

Først og fremst, vil jeg gjenta et sitat som betyr beskrivelig mye for meg. Jeg fortalte min gode venninne, at hun har blitt sitert og at hennes budskap blir lyttet til. Angivelig skal vedkommende ha felt en tåre eller to. Da hun ble ferdig med å lese sammenhengen av sitatet og hva det dreier seg om.

Du er en av få jeg kjenner, som jobber iherdig med fokus rettet mot fast arbeid og utdanning. Samt at du er en geitebukk når det kommer til å være hardt arbeidende. Det faktum at du sitter her idag, og er uten fast arbeidet er usedvanlig trist. Din vennlighet og godhet samt ressursene du sitter med. Burde være mer enn nok til å gi deg en eller annen form, for arbeid med god inntektsmulighet.

I forbindelse med innlegget mitt som handler om utdanning, kommer dette innlegget her til å ha fokuset mot arbeidsmarkedet. Arbeidsmulighetene mine er veldig få. Noe som er trist, ettersom jeg arbeider flittig med CV bygging, søknadsskriving og jobbsøknad generelt sett. Hver gang jeg søker jobber. Hender det fort at jeg søker på omlag 20 jobber pr dag. Noe som er en jobb i seg selv, og ja jeg skriver individuelle søknader. Er ikke noe kopier og lim inn her i gården. Skal jeg først selge meg inn som arbeidstaker, skal det gjøres ordentlig.

Bildet er tatt av en tidligere bekjent. Av en tur vi hadde på FOD Gården, tre/fire år tilbake i tid.

Da det er sagt, driver jeg med forbedring av vitnemålet og jobbsøkings situasjonene parallelt. Det er tungt, men det må gjøres. Slik at livet mitt, forhåpentligvis slutter å stagnere. Tidløs stagnasjon er utmattende og uforutsigbart. Det å ikke vite hvordan måned til måned er økonomisk sett, utdanningsmessig og arbeidsmessig, det tærer på helsen. Akkurat dette, er jeg et praktisk eksempel på. Grunnet enkelte av disse punktene, har jeg uheldigvis pådratt meg Tendinopati. Hvorvidt det har vært klassisk eller akutt en stund tilbake vet jeg ikke, men nå er det hverken eller. Noe som er interessant. Forklarer mer rundt dette siden.

I skrivende stund, sitter jeg på en kafé å arbeider med kontor relaterte arbeidsoppgaver. Dette tilsvarer mail og telefon henvendelser, møtebooking, markedsføring av bloggen og notering av fremtidige arbeidsoppgaver. Slik at ikke noe av det går tapt. Det er omlag 45 minutter til jeg skal inn i et møte, på samme kafé angående arbeidssituasjonen min. I forbindelse med møter, føler jeg mer relativt dreven på jobbintervjuer. Etter min runde med utsendelse av jobbsøknader, ender jeg opp med å få innkallelse intervju, og enkelte får jeg avslag på. Samtidig som ingen gir noe svar i det hele tatt.

Privat bilde

Om ikke lenge skal jeg ha et møte relatert til arbeidssituasjonen min. I jakten min på en godt betalt jobb, er jeg i flittig dialog med en jobbspesialist. Denne jobbspesialisten digger jeg. Vedkommende får meg til å tenke kreativt og vekker frem artisten i meg. Det er også en av grunnene bak fler produserte innlegg, og kommende prosjekter dere får høre mer om. Uansett, jobbspesialisten jobber ved et rekrutteringsbyrå fåtall, ikke anerkjenner eller ser på bedriften, som et kvalifisert rekrutteringsbyrå.

Selvom jeg forguder skriving, blogging og dere vakre lesere. Må jeg nesten fokusere videre på forberedelser til møtet mitt, og de andre prosjektene som pågår. Etterhvert som tiden går, vil dere også bli oppdatert om dem. Inntil videre, kan jeg ikke fortelle noe om dem. Det skyldes rett og slett at jeg ikke vil informere om noe, som ikke ender opp med å skje alikevell. Akkurat nå, er dette kun forespørsler som venter konsekvent svar. Dere skal bli oppdatert, raskest mulig etter at jeg selv blir det.

Ønsker dere fremdeles en god torsdag. Til tross for at værgudene er i mot oss idag.

Tendinopati

Helt i begynnelsen for å kunne skrive dette innlegget her, skrudde jeg på spillelisten min. Denne spillelisten har vært heldig å få navnet Energetic Songs, og første sang ut er Michela – Chameleon etterfulgt av Billie Eilish feat Justin Bieber – Bad Guy. Like raskt som det tar å finne frem denne spillelisten, tok det skriveprogrammet jeg bruker til å ikke gjenkjenne tittelen for dette innlegget. Dette fikk meg til å tenke over om det vil også være slik for dere. At dere ikke vet det heller. For da jeg fikk høre om det, viste jeg heller ikke om det. Ikke rart det! For det er jo fagterminologisk ord innenfor helsefaget.

Tendinopati? Hva er dette egentlig, og hvordan blir ordet om en skal analysere det. Rett ut fra å se på ordet. Ålreit, la oss begynne TEN-DINO-PATI. TEN = TI = 10, DINO = DINE = DINOSAUR, PATI = PATE = PRATE. Ti dine prate? Nei. Dette kan ikke stemme. Etter raskt overblikk av mitt forsøk på å være underholdene, ser jeg at ordet blir nogenlunde i denne retningen her ten-dine-prate. Selv ikke det hørtes rett ut, men kreativt kan vi jo muligens fortelle oss at det er. Dersom du skulle trenge bedre forklaring på ordet, vil jeg anbefale deg å klikke her.

Tankeganen min for dette humoristiske, men seriøse innlegget var for å opplyse om hvordan jeg har det i disse stunder. Jeg kan være så målrettet, geitebukk eller sta som jeg vil. Men det fjerner ikke det faktum at kroppen prøver å fortelle meg det motsatte. Ut ifra hvordan de siste fire årene har hvert for meg, er jeg ikke overrasket på noen som helst måte. Flere bekjente har faktisk oppfordret meg til å slappe mer av og ta det med ro. Jeg vil rett og slett ikke lytte. Av en hovedgrunn jeg ikke er så begeistret over, men det vil komme til uttrykk de kommende dagene. Trolig over helgen.

Fotograf Roy Erik Brynjulfsen

Bildet jeg har lagt ved, er det min godeste venn Roy som har tatt. I forbindelse med et skoleprosjekt, da han gikk på Bilder Nordic. Først og fremst, vil jeg takke deg for å ha lagt merke til at jeg så interessant ut, og i tillegg har en historie å fortelle. En person med sterk historie å fortelle og trengte en inngangsvinkel, samt dytt i riktig retning. Det settes pris på. Hadde det ikke vært for deg, ville jeg ikke tatt til motet å innse at jeg har en stemme, og kan utgjøre en forskjell for en god del andre mennesker. Denne stemmen skal høres, så om jeg må skrive eller fotograferes for å bli hørt.

Men tilbake til det jeg hovedsakelig skulle komme frem til. Tendinopati er et mer finere ord enn senebetennelse. Dette har jeg over de siste fire årene klart å pådra meg i begge anklene, rettere sagt ved Akillesen. Noe som nå i sommer var på sitt verste, og da tok jeg fatt på saken og har til nå allerede vært igjennom tre timer med fysioterapi hos en manuellterapeut. Historikken min angående behandlere, leger og tilsvarende er kaotisk. Ble oppmerksom på dette for halvannet år siden, i en annen forbindelse.

Ettersom omfanget av tendinopatien var kraftigere en antatt i begynnelsen, er hyppigheten av fysioterapi timene akkurat nå ukentlig. Jeg gleder meg til hver time, for jeg lærer mer om hvorfor kroppen snakker til meg på den måten den har. Samtidig får et verktøy å bruke for akkurat dette.

Fotograf Roy Erik Brynjulfsen

Et innlegg om Tendinopati er nok interessant for enkelte av dere, men for at jeg skal ha muligheten til å kunne fortsette min videre dagsplanen, må jeg nesten løpe nå. Planen min fremover er å fortsette å skrive innlegg, om livssituasjonen min, mine interessefelt og annet interessant som skulle dukke opp. Håper fler av dere har tålmodigheten ved sin side, og klarer å holde ut frem til jeg får futt på skrivingen min igjen. Jeg elsker å skrive, og det å briljere med kunst og kreativitet er noe jeg jobber iherdig med å få til.

Jeg ønsker dere virkelig en god torsdag, og håper at regnet ikke gjør dere vær syke!

Utdanning

I flere år har jeg undersøkt muligheten, for å kunne bestå videregående skole en gang for alle. Veien min dit har hvert humpete og dumpete, men nå står jeg midt oppi for å fullføre det. Det er en god følelse å sitte med. Tidligere år, har jeg ringt rundt til ulike skoler, samordnet opptak, vært på møter med ulike rådgivere, sendt eposter med ulike privatist skoler. Hverken eller av disse instansene klarte å komme med et svar som passet for mitt behov, i hvert fall det ønsket jeg satt med da.

Vinteren 2018 hadde jeg gått lei av å være i en så kaldt “limbo-tilstand”, hvorav jeg kun trengte en karakter for å få studiekompetanse. Ettersom jeg alikevell skulle sette meg tilbake på skolebenken, tok jeg like gjerne å søkte om plass ved tre ulike kurs, hos Metis Privatistskole. Jeg endte opp med å få plass hos dem, men ikke til alle opprinnelige ønskene mine. Til et av fagene (det viktigste for min del), måtte de avlyse det kurset. Siden jeg var den eneste som hadde meldt meg på kurset. Det er forståelig, men det gjorde det tyngre for min del. Til å gjennomføre studeringen i faget.

Dersom du skulle vært en som undres over hvorfor jeg har vært tilbaketrukken, både når det kommer til sosiale medier, blogg og livet ellers. Da er utdanningsforløpet jeg har holdt på med i år, grunnlaget for dette. Mellom slagene, har jeg gitt livstegn på både instagram og snapchat. I den forbindelse, har jeg kanskje ikke vært like flink med bloggen. Dette beklager jeg. Fokuset mitt på utdanningen min, er veldig viktig for fremtiden min. Jeg er over gjennomsnittet lei av dette “limbo-stedet” jeg hviler på.

Et eldre bilde av meg, tatt i Holzweiler butikken på Fornebu S året 2015.

Her har jeg lyst til å trekke inn et sitat, en ubeskrivelig god venn av meg gjentatte ganger bruker om meg. Hovedgrunnen til at jeg ønsker å gjøre det, er for å trekke vedkommende frem i omgangskretsen min, samtidig som jeg vil berike livet hennes med positivitet, glede og varme omtanker. Sitatet er sagt av min gode venninne Isabell, og er følgende:

Du er en av få jeg kjenner, som jobber iherdig med fokus rettet mot fast arbeid og utdanning. Samt at du er en geitebukk når det kommer til å være hardt arbeidende. Det faktum at du sitter her idag, og er uten fast arbeidet er usedvanlig trist. Din vennlighet og godhet samt ressursene du sitter med. Burde være mer enn nok til å gi deg en eller annen form, for arbeid med god inntektsmulighet.

De siste to månedene, har flere fraser fra dette sitatet gått på repeat over flere dager. Dette har gjort at jeg har innsett realiteten i sitatet oven for meg, og bruker det ufattelig mye til hjelp. Både som motivator, men også for å gi meg selv glede. Under situasjoner som er vanskelige og tunge. I den forbindelse, vil jeg nå fortsette å si litt om hvilke fag jeg faktisk har tatt opp dette året her.

Fagene jeg har tatt i år er Sosialkunnskap, Psykologi 1 og Norsk Hovedmål som privatist. Dette har jeg gjort for å bedre vitnemålet mitt fra videregående skole. Innimellom, er dett en faktor flere må igjennom. For å kunne ende opp på utdanningsforløpet de ønsker. For meg, så er den veien tung og humpete, men jeg har holdt ut så lenge, jeg holder ut den siste milen frem til dørkarmen.

To av fagene jeg har tatt i år, er jeg ferdig med og fullført. Over høsten, er det kun et fag, og klarte jeg å komme meg helskinnet gjennom to fag før sommeren. Klarer jeg det ene faget nå frem mot vinteren. Her kommer sitatet til venninnen min opp igjen. Jeg er en geitebukk, og jeg elsker det! Jeg er sta, og det motiverer meg til å komme meg ut av dette “limbo-stadiet.”

 

Et bilde lagt ut på snapchat / instagram tidligere i år, for å uttrykke gleden min over å ha bestått eksamenene før sommeren.

Ønsker dere alle sammen en fremdeles fin, og god dag!

Sexhibition

De to siste årene i utgangen av august måned, har jeg vært så heldig å få delta på en messe for spesielt interesserte. Nemlig Sexhibition. Hva som eventuelt kan foregå under messen, er veldig innlysende i navnet, om du spør meg. Dersom du sitter å undrer deg, og tenker hva i huleste. Sexhibition er en erotisk messe, hvorav det foregår strippeshow med ulike strippere, det er forskjellige erotiske bedrifter med stand, er et piercing studio med stand, en kan få lapdance med mer.

I flere år har jeg sett annonser for denne messen, og plutselig i fjor fikk jeg forespørsel om jeg var interessert i å arbeide på Sexhibition. Takket ikke nei til dette. For det første er det en unik arbeidserfaring innen for stand-salg, event-salg og messesalg. For det andre, er en uheldig og havne utenfor arbeidsmarkedet, må en ta til takke de jobbene en har muligheten til å få. I forbindelse med dette, har jeg nå fått muligheten til å arbeide innenfor et felt, jeg selv har interesse for. Sex er noe som ikke burde være tabubelagt å diskutere eller i det hele tatt snakke om.

Under begge messene, arbeidet jeg for det danske firmaet Erotic Masters, og dette er noen av de koseligste menneskene jeg har vært borti. Derimot tidsplanen for eventet er noe jeg aldri kommer til å bli vant til. Derfor jeg jeg glad for det er en gang i året. En begynner klokken 09:00 fredagsmorgen med oppringing til dette er i boks. Deretter har en et lite avbrekk, hvor en har muligheten til å slappe av, spise og gjøre seg klar for arbeid igjen. Tilvenningen fra rigging i omtrentlig fem timer, og til stand salg i over 10 timer. Dette kommer jeg ikke å bli vant til, under noen omstendigheter noen sinne. Uansett, fredagens arbeidsdag varer da fra 09:00 – 03:00 (natt til lørdag.)

Arbeidsdagen for lørdagen er fra 17:45 – 03:00 (natt til søndag.) Med engang eventet er ferdig natt til søndag, begynner en rett på nedrigg. Denne riggingen er oftest kortere i varighet, fremfor opprigg som varer lengre. Noe som er helt i orden. For da kommer en raskere hjem etter tre intense arbeidsdager. Dette tidsskjemaet er tilsvarende fra Sexhibition 2018, og angivelig er dette tidsskjemaet for Sexhibition 2020.

Etter å ha arbeidet med denne messen i fjor, ble jeg ønsket tilbake igjen i år, og i år har jeg allerede fått arbeid på Sexhibition 2020. Ja, dette er arbeid med salg, og det viser seg at jeg mestrer event-salg, bedre enn jeg har antatt. Det er hyggelig å bli sett av arbeidsgivere og bedrifter. Endelig begynner min arbeidsevne å bli sett. I forbindelse med dette, kommer jeg igjen til å måtte venne meg til en intens arbeidshelg med lange timer, hyggelige folk og arbeidsplass innenfor et område jeg har interesse for. Dette hjelper særdeles til å gjøre en god jobb. Trives en på jobb, gjør en naturligvis en god innsats på jobb.

Er du i en situasjon som er uforutsigbar, si ja til spontane muligheter. Du vet aldri hva som kommer ut av de mulighetene, eller hvor de vil bringe deg med tiden. Jeg er takknemlig for denne muligheten, og kommer til å takke ja så lenge muligheten er der. Kort fortalt, Sexhibition er grunnlaget for at de tre siste dagene har vært tunge på morgenen. Her kan du lese innlegget angående morgentryne deluxe edition. Døgnrytmen min blir jo tullerusk, og svingende samtidig. Døgnrytmen min er situasjons bestemt, men nogenlunde innafor normalen.

Helgen som nettopp har vært, kjennes betydelig på kroppen min slik at jeg egentlig ønsker å ligge under dynen og slappe av. Hverdagen er igjen påbegynt, og det er dessverre ingen mulighet i agendaen min for dette. Derfor er det beste å tvinge seg ut av sengen på en positiv måte.

Ønsker dere en fremdeles hyggelig og koselig tirsdag.

Morgentryne Deluxe Edition

Det er morgen, alarmen ringer og det er på tide å våkne. Du åpner øynene dine, og tenker hvorfor var det så tungt å våkne idag? Øynene skriker trøtthet, utslitthet og at de lengter etter mer søvn. Innerst inne tenker du at du helst kunne sluppet å våkne tidlig idag, men grunnet avtaler og andre avtaler, må du opp. Når øynene er så trøtte at du egentlig bare vil sove.. Hvorfor ikke bare sette på musikk som er energifull, og gir deg lysten til å våkne ordentlig? Før du setter på musikken, har du allerede lagd deg frokost og lagt merke til at du ikke ble noe mer våken av å få i deg mat, eller vitaminer.

Det innledende avsnittet er tanker, og rutiner jeg gjør hver eneste morgen. Kun for å våkne raskest mulig og med en positiv tanke da jeg går ut av hjemmet mitt. Selvsagt er dette situasjons betinget, likt som mye annet. Det aller viktigste er at dagen blir god, og at du gjør ditt beste gjennom hele dagen. Ingen kan ta fra deg det. Dersom noen skulle prøve seg på det, ikke la dem vinne.

I det du åpner øynene, kan det være flere millioner med innrykk som flyr deg forbi, uten at du legger merke til det. Eksempelvis tanker som hva skal jeg idag, skal jeg jobbe idag, har jeg en rolig dag eller blir den hektisk. I mens disse tankene svirrer rundt. Bruker du jo også flere krefter på å ikke tenke dem og våkne i en god tone. For å unngå disse million tankene, setter jeg på energifulle låter, som gir meg glede, motivasjon og inspirasjon til å fortsette dagen min, og utrolig nok møte dagen med positivitet.

I den forbindelse, ønsker jeg å legge ved en av sangene jeg ofte spiller av på morgenen for å gi meg selv motivasjons boost tidlig på morgenen. Denne gangen landet det på Todrik Hall – Nails, hair, hips, heels. Har du hørt denne sangen før? Om du sitter å vrir deg til tanken, hvorfor jeg synes det har vært tyngre å våkne tidlig idag, enn sist uke. Vil det komme et innlegg fortløpende som forklarer dette. Følg med for dette innlegget ut mot kvelden idag. I mellom tiden, følg med på christerandre @ snapchat eller instagram for andre oppdateringer.

Håper dere har hatt en lettere morgenkvist enn jeg selv hadde idag. Faktisk nå tredje dagen på rad.

Hektisk hverdag

Sist uke hadde jeg blitt inspirert til å skrive et innlegg angående ukens avtaler, og hvordan en uke i mitt liv så ut. Jeg fant ingen tid i agendaen min, for å faktisk gjøre dette. Håper denne uken ser litt annerledes ut. Misforstå meg rett, jeg takler hektisk timeplan, men innimellom er det deilig å kunne ha avslappende og rolige dager. Hvis du nå lurer på hvordan en dag i min hverdag ser ut. I den forbindelse, kan jeg komme med et glimt ifra torsdag forrige uke:

  • Morgenbønn
  • Jobbintervju
  • Studering
  • Musikkterapi
  • Jobbintervju
  • Studering
  • Frivilligarbeid i en kafé

Ettersom dette er oversikten over torsdagen, kan dere tenke dere til at de andre dagene var tilsvarende. Personlig, liker jeg slike dager og uker. Har jeg rolige uker mister jeg motivasjonen til å faktisk være produktiv. Jeg ville da fort endt opp med å prokrastinere til det uendelige.

Fotografert av Roy Erik Brynjulfsen. Facebook page: https://www.facebook.com/inthelightofnight/

Ettersom vi fremdeles er i begynnelsen av uken. Ser uken min mer eller mindre åpen ut i timeplanen min, sett bort i fra faste avtaler. Eksempelvis fysioterapi, musikkterapi og møte med en jobbspesialist. Foruten disse avtalene, er som sagt timeplanen min relativt løs, i forhold til forrige uke. Da var det kjør fra morgenkvisten til sent på kvelden. Siden jeg denne uken har en mer fleksibel timeplan, da har jeg mer tid til å fokusere på studier og andre prosjekter jeg holder på med. Dersom fler av prosjektene mine leder til noe, vil jeg komme med informasjon til dere angående dem. I den forbindelse kan jeg fortelle dere at de er spennende, og absolutt innholdsrike.

Helt til slutt, vil jeg komme med en oppdatering angående mini serien jeg holder på med fortiden. Det arbeides flittig med del tre. Forberedelsene for innlegget er ferdig, men jeg får ikke publisert det ennå. Dette skyldes at jeg faktisk ikke har alt av informasjon til å kunne gjøre det. Dersom du venter på del tre, hold ut. Det kommer. Frem til da, får dere lese andre spennende innlegg.

Ønsker alle sammen en fin tirsdagsmorgen!

Helt dilla på Popsockets

Reklame | Popsockets + rabattkode + link

De siste årene, har @PopSocketsNO laget en utrolig artig greie. Slik at det skal bli enklere å holde telefonen når du tar bilder eller skal skrive en SMS! Jeg har fått helt dilla på disse.

Link til nettsiden deres: www.popsockets.no

Popsockets driver å relanseres og i den forbindelse har jeg min helt egen rabattkode. Bruker du koden POP28 får du 20% rabatt på bestillingen din.  #PopSocketsNO #POP-ingRelaunch.

 

Ha en fin søndag videre.

Avslappende dager på Sørenga

#sommer #solbrent #minner

Fra sist jeg kan huske, har jeg alltids vært glad i å være på stranda og bade. Men under oppveksten min, har jeg opplevd mye, som har gjort at jeg har trivdes mindre og mindre på stranda eller å generelt bade i det offentlige. Det er derfor det er utrolig hyggelig å ha et nettverk av venner og bekjente rundt seg, som gir meg en liten dytt for å lære å elske kroppen min slik den er nå. Misforstå meg rett, jeg er komfortabel i den, men det er samfunnet der ute jeg er redd for. Hva er det dere tenker nå? Hvorfor har den personen bryst og ansiktshår? At dere tenker slike spørsmål.

I fjor sommer da det var uutholdelig varmt ute, badet jeg kun en gang igjennom den tiden. Hvordan jeg klarte det, aner jeg ikke. Viljestyrken og staheten min tok over. Dette halvåret har jeg stresset meg igjennom utdanning, jobb og skole, samt mye på privaten også. Men slik har de siste tre årene vært. Det har ikke vært før enn de siste ukene, at jeg har kunnet verdsette det å ha fri og slappe av.

Det var ikke før en at en romkamerat flyttet inn i kollektivet, for omlag seks måneder siden. Hvor plutselig mye endret seg. Etter vedkommende kom inn i bofellesskapet, har vi dannet vår egen lille familie. Noe som er ubeskrivelig koselig. Å vite at du har en der du bor, hvor du kan få ut litt frustrasjon og tristhet til. Det er helt prima! Vi har begge jobbet og stresset mye den siste tiden, og vært syke og pjuske om hverandre. Det å få muligheten til å kunne gjøre noe hyggelig i sommervarmen var helmaks. Det føltes riktig og absolutt det beste tidspunktet til å gjøre det.

Du har lenge villet dra ut å bade, svømme og bare chille på stranda eller ved en av sjøbadene i Oslo. Nå i helgen dro vi ut til Sørenga, to dager på rad og hadde det himmelsk. Vi hadde det såpass himmelsk at jeg ble grillet av solen, hvorav vi i ettertid har ledd av det på en komisk måte. For de områdene jeg ble grillet på, er humoristiske. Tiltross for at å bli solbrent, kan svi inni mellom. Etter disse dagene på Sørenga, har du fått opp interessen min for bading / svømming igjen. Regner med det blir mer av dette, etter noen dager i karantene fra solen.

I noen dager nå, har vi snakket om hvor deilig det ville vært å sitte ute på kvelden å spise rekesmørbrød og drikke noe form for alkoholholdig drikke. Etter en tid på med bading og soling, viste vi at vi ikke orket å styre på med noe matlagning med en gang, du ville ha sjokolademelk fra butikken. Når vi omsider kom til butikken, ente vi faktisk opp med å kjøpe inn ingrediensene til rekesmørbrød + alkohol hyggestund. Da vi hadde kommet oss hjem, satte vi matvarene til tining i solvarmen, og ente opp med å få hyggestunden vi hadde snakket om en stund allerede.

Innkjøpet bestod av frosne reker og frosne krabbeklør. Det var litt kludder med disse krabbe klørne, men vi fikk til å spise noe av dem. Rekene forsvant fort. Rekesmørbrød er himmelsk og hyggestunden med deg var prima! Ser for meg at noe lignende vil skje mer fremover også. Du er god og jeg digger deg roomie!

Når klokken hadde slagen legge tid, var det dags for å smøre på seg aftersun etter noen timer i solen. Når jeg var ute av dusjen, litt tidligere på kvelden, innså jeg plutselig hvor grillet jeg hadde blitt av solen. Og bare for å legge ved et humoristisk bilde av de to siste dagene. Samt som bevis på at jeg har vært i solen og gått inn for å bli brun.

Minner alle sammen på å huske å smøre seg med solkrem. Jo oftere du gjør det, unngår du å bli grillet av solen.

Jeg er norsk, men oppvokst som tospråklig del 2.

Før jeg fortsetter med del to av mini serien, jeg begynte på den 25.03.2019. Vil jeg begynne dette innlegget med et referanse punkt, fra forrige innlegg. Del 1 finner du her: HER

Ettermiddagen, fredagen 15. mars, fikk jeg ennå en ny beskjed angående bestemor sin situasjon. Denne beskjeden gjorde meg rar. Jeg viste faktisk ikke hvordan jeg skulle være, eller hva jeg skulle gjøre. Var rett og slett rar, trist og paff. Beskjeden denne gangen var: (…) hun er død. Høflig som jeg er, sendte jeg selvsagt kondolerer tilbake igjen. Selvom jeg gjorde det, var tankene mine et helt annet sted. Jeg er innforstått med at moren min har det tyngre enn meg, hvert fall min eldste halvbror. Til tross for at de har det vanskelig. Spør jeg meg selv, hvorfor har jeg det vanskelig, angående dette her.

I forbindelse med meldingen, jeg mottok 15. mars. Da fikk jeg en relativ god tid på meg, til å finne mine følelser angående situasjonen. Tiden jeg fikk, var omlag to uker. Mitt oppi det hele, fikk jeg en sykdom som selvsagt var uheldig, men ikke noe jeg fikk gjort noe med enn å la den gå sin gang. Sett bort i fra sykdommen, var jeg i en underlig mental tilstedeværelse. Det tok ikke lange tiden, før det tikket inn en ny melding, onsdagen 20.mars (…) Begravelsen er. For det å miste et familiemedlem er ubeskrivelig trist, og vi mennesker har forskjellige måter å sørge på. I mitt tilfelle snurret og spant det tanker. “Vil dette være bra for meg?” og “Har jeg en plass her?” Disse tankene og følelsene var angående begravelsen, til min døde bestemor.

Fotograf: Kjersti Botnedal

Etter flere diskusjoner og samtaler med nære bekjente. Kom jeg til en avgjørelse om å dra i begravelsen, til tross for at jeg følte meg underlig i hele situasjonen. Brått da selve seremonien begynte, følte jeg meg ikke fjern lengre. For det var både fint og riktig å høre om bestemoren min sitt liv. Først som sist, var det godt å høre om hennes liv. Noe som gjenspeiler seg i mitt nåværende ståsted i livet. For dere som kjenner til meg, men ikke forstår eller henger med i dansen om min familiesituasjon, skal jeg være ærlig, henger ikke jeg så godt med heller. Da en gudstjeneste er over, så er det som oftest kirkekaffe eller en minnestund med snitter og noe å drikke på, rett etterpå. Dette deltok jeg også på, for det var en gylden mulighet til å bli kjent med familien min, i bunn og grunn.

Da minnestunden foregikk, var det mange der jeg ikke visste hvem var, men herregud så mange som visste hvem jeg var. Der og da i den stunden, følte jeg meg som en “A kjendis deluxe edition.” Denne følelsen varte kun i to hele timer. Det var både gøy og interessant, men også slitsomt i lengden. Minnet mitt tilsier at jeg snakket med slektninger som bor i Danmark og familien min, har en kronglete sti inn i Tandberg slekten også. Selvsagt pratet vi søsknene som var der sammen. Denne samtalen var den første, jeg følte meg ordentlig med på. For nå var jeg blitt voksen nokk for dem andre også. Jeg er yngst av en søsken flokk på seks. Hva alle søsknene mine heter vet jeg, samt jeg vet brød smuler om resten av situasjonen, om hvorfor vi faktisk ble adskilt, og resten av min viten om min biologiske familie, er på størrelse som brødsmuler.

Tiden som har gått fra begravelsen, frem til i skrivende stund. Har jeg fremdeles den underliggende følelsen “hvem er jeg og hvor kommer jeg, egentlig fra?” Trolig er dette følelser og spørsmål jeg aldri vil få svar på. Det er i orden, men det å ha vokst opp med de spørsmålene underbevisst. Tærer veldig mye på energien og kapasiteten, et enkelt menneske kan sitte med. Det bakenforliggende til de spørsmålene, er kompliserte mørke spørsmål. For det er tydeligvis noe, som ingen ønsker å gå inn på. Personlig føler jeg at familien burde få vite om situasjonen. Slik at de en gang for alle, kan få en god endelse på hele situasjonen. I den forbindelse, vil det forhåpentligvis bli enklere å kunne ta opp tråden og muligens danne nye bekjentskap.

Til min forsvarelse er jeg yngst. Det jeg har fått høre til nå, er på størrelse med brødsmuler. Hensikten bak det er relativ god, men alikevell trist. Jeg ønsker jo å vite hva som er grunnlaget, for at barnevernet kom inn i bildet, til å begynne med. For å kunne få denne informasjonen, finnes det to muligheter. Den ene er å høre det gjennom familiemedlemmer, dersom de ønsker og klarer å fortelle meg om det. Den andre er å oppsøke barnevernet. I skrivende stund, kjennes begge deler ut som energi-tappende. Jeg har tatt en avgjørelse angående de valgmulighetene, men er ennå ikke klar for å gå offentlig ut med det.

 

Fotograf: Maja Celiné

Avslutningsvis, har jeg hatt en grei oppvekst, frem til tiden som ung voksen / tidlig voksen livs perioden min begynte. Det er ikke noe jeg får gjort med nå, sett borti fra å møte den kommende tiden med åpenhet, ærlighet og et bredt smil om munnen. Livet er en berg og dalbane, som da går opp og ned i tider og utide. Selvom oppveksten min har vært turbulent, så har jeg fått gjort ufattelig mye, samt oppnådd fler av mine drømmer og mål i livet. I skrivende stund, arbeider jeg med å nå mitt neste mål. Den utfordringen er kraftigere å nå, men det hindrer meg ikke i å stå på og holde løpet ut, til tross for utfordringene som dukker opp. Med dette sagt, ønsker jeg dere en fin dag og at dere nyter den fullt ut.

Følg med for siste innlegg i denne miniserien om min oppvekst og familie situasjon. Det siste innlegget, vil få frem svar til flere av punktene jeg har skrevet om og tatt opp i form av spørsmål.

Jeg er norsk, men oppvokst som tospråklig del 1.

For hver gang jeg skal begynne å skrive på et innlegg, går jeg igjennom en rekke tanke kjør. “Hvordan burde jeg starte setningen med. Hvilken åpning fungerer best.” Slik sitter jeg i forkant av hvert blogginnlegg jeg har lyst til å skrive. Etterhvert dukker det opp et ord og da får jeg satt igang. Det er en deilig følelse!

Over helgen har jeg sittet med en følelse inni meg, det er vanskelig å finne ord på å beskrive. Først trodde jeg denne følelsen kom fra fredagens tur ut på byen, med noe innabords. Det kjennes ut som at det ikke er tilfellet, men heller ikke at dagene er tunge grunnet min sosioøkonomiske situasjon fortiden. Jeg jobber hardt for å bedre den. Dog er det enkelte ting, som stritter i mot den veien jeg ønsker å ferdes på..

Til de av dere som har fulgt meg gjennom flere år, via ulike blogg-adresser. Er det stor sannsynlighet for at dere har lest et eldre innlegg som handler om min familiesituasjon. Da det første innlegget ble skrevet, var jeg i en yngre alder og viste ikke så mye om situasjonen, ei gjør jeg det nå heller! Jeg kan i hvert fall si at, kunnskapen min angående situasjonen, er rikere, men ikke godt informert. Det å finne ut om hele situasjonen, er jeg faktisk usikker om jeg vil. Spørsmålet om hvor kommer jeg fra, stilles ikke like mye nå, som tidligere.

I forbindelse med familiesituasjonen min, har jeg å tenkt på en følelse og et spørsmål, helt siden romjulen 2018. Romjulen i fjor, våknet jeg opp til en beskjed, jeg ikke viste hvordan jeg skulle håndtere. Beskjeden jeg fikk, handlet om at den eneste jeg vet om at er bestemoren min i den biologiske familien min, måtte flyttes fra sykehjem til noe i retningen av hospice. Grunnet den beskjeden, havnet jeg i panikk modus. Der og da måtte jeg lytte til følelsen: dette er viktig, det er en del av meg også, tro det eller ei. Selvom jeg ikke har brukt noe verktøy tidligere, for å prosessere slike situasjoner.

Som følge av hendelsen i desember 2018, dukket det opp ennå en beskjed angående min bestemor. Den beskjeden fikk jeg på kvelden torsdagen, 14. mars. Beskjeden var som følgende: da er din bestemor døende(…) Detaljene ønsker jeg ikke å gå inn på, siden jeg faktisk ikke sitter med all info, bortsett fra hovedårsaken. Etter å mottatt den beskjeden, viste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere. For hadde allerede fått inntrykket om at hun var døende. Det var hvert fall det inntrykket jeg satt igjen med, etter beskjeden som kom i desember 2018.

Ettermiddagen, fredagen 15. mars, fikk jeg ennå en ny beskjed angående bestemor sin situasjon. Denne beskjeden gjorde meg rar. Jeg viste faktisk ikke hvordan jeg skulle være, eller hva jeg skulle gjøre. Var rett og slett rar, trist og paff. Beskjeden denne gangen var: (…) hun er død. Høflig som jeg er, sendte jeg selvsagt kondolerer tilbake igjen. Selvom jeg gjorde det, var tankene mine et helt annet sted. Jeg er innforstått med at moren min har det tyngre enn meg, hvert fall min eldste halvbror. Til tross for at de har det vanskelig. Spør jeg meg selv, hvorfor har jeg det vanskelig, angående dette her.

Bestemoren min, som jeg kan huske selv. Har jeg bare sett henne to ganger i mitt liv. Den ene gangen var til min konfirmasjon i 2006 og min eldste søster sitt bryllup i 2012. Er det relasjon nok til å være lei seg, trist og sørge over henne? Jeg føler ikke det, men mulig det er godt nok grunnlag. De siste dagene har jeg vært molefonken, tankefull over livet på generelt basis og fremtiden. I forbindelse med de følelsene, skulle jeg gjerne ønsket at jeg hadde den “ene” i livet jeg kunne betro alle følelsene mine til. Håper denne “ene” finner frem til meg en eller annen gang.

Jeg fikk jo nyheten om at hun var død, fredagen som var. Det var også den dagen jeg var ute på byen og drakk. Da det er omlag 5 år siden sist jeg var ordentlig ute på byen, så ble jeg ganske shitfaced(men det var gøy!) Her må jeg rette en takk til en av de jeg bor i kollektiv med. You are the best! Denne følelsen hadde jeg også på visningen, du dro på. Jeg snakket allerede da høyt og godt om deg etter visningen, til nære venner av meg.

Dette bildet tilhører fotoprosjektet, Hjørnet på Oslo S. Bildet har fått navnet Enhjørningen og er tatt av Kjersti Botnedal og modellen er Christer André Gudmundsdottir.

Regner med at flere av dere, ikke henger helt med i svingene når jeg sier: bestemoren i den biologiske familien min. Jeg er født i Norge, men oppvokst som tospråklig. For å gå innom et tema, som jeg også har nevnt i et foregående blogginnlegg. Det er nemlig adopsjon. Da jeg var omlag 6 måneder, hvis ikke mindre. Ble jeg plassert i et fosterhjem. Jeg ble plassert i et fosterhjem, hos et islandsk ektepar. Her bodde jeg i et fosterhjem frem til åtte årsalderen, hvor de endelig fikk lov til å adoptere meg. Den formelle prosessen rundt hele fosterhjem / adopsjons situasjonen min, vet jeg dessverre lite om. Hvis vi ser for oss en rund kake, så rommer den informasjonen jeg vet. Et kakestykke! Det er lite, i mine øyne.

Når jeg først nevner dette her, må jeg si at jeg føler meg privilegert når noen tror jeg er opprinnelig islandsk. Island er et fint land og jeg er stolt av å ha familie der. Uavhengig familiesituasjon.. Følelsen av å være privilegert, forsvinner brått. Da jeg får spørsmål som: hva jobber moren og faren din med? De fleste ganger, svarer jeg ikke. Men da jeg gjør det, svarer jeg oftest: Hvem av dem? Jeg er innforstått med at, de som spør, mener godt. De vet bare ikke hva som foregår i mine tanker i det sekunder de stiller spørsmålet. Samtale emner som familie og foreldre, er noe jeg unngår bestandig, om jeg kan.

Avslutningsvis, vil jeg trekke frem momentene i innlegget. Jeg er født i Norge, har vært barnevernsbarn, vært et fosterbarn, er nå adoptivbarn, oppvokst som tospråklig. Med andre ord: jeg har to familier, en biologisk og en adoptiv. Helt til slutt, familiesituasjonen min er komplisert og et underbevisst sårt tema for meg.